Når jeg har holdt min presentasjon: “Vidunderlige Nye Verden”, har jeg fått spørsmålet: “Ok, så finnes det mye om meg, men hvordan kan jeg fjerne den?” Det enkle svaret er at det ikke er mulig. Men i det spørsmålet, ligger det to mer grunnleggende spørsmål:

–  Hvilken rett har vi til å vite hvilken informasjon som finnes om oss?
–  Hvilken råderett har vi til informasjon om oss?

For å kunne svare på dette, må vi først forstå at det er forskjellige typer data. Bruce Schneier deler det opp i seks typer:

1) Privat informasjon du er avkrevd for bruk av en tjeneste
– F.eks. navn, adresse og kreditkort for kjøp av bøker
2) Data du legger ut frivillig på egen side, som du har kontroll på
– F.eks. En post på Facebook og bilde på Flickr
3) Data du legger ut på andres sider, som de har kontroll på.
-F.eks. Kommentar på en venns Facebook vegg, kommentar på en blogg
4) Data andre legger ut om deg
– F.eks. Avisartikkel om deg, kommentar på Facebook på en annen vegg
5) Adferdsdata, hentet fra å følge det du gjør på nett
–  F.eks. Informasjon om hvilke nettsider du besøker, hvordan du bruker en nettside
6) Analysert data, fra all annen data nevnt over.
–  F.eks. Konklusjoner basert på data fra andre, statistikk og koblinger

Det er gode grunner til at vi skal kunne kreve sletting av den første typen. Men resten av dataen kan med rette enten sees på som betaling for bruk av tjenesten, eller som “freedom of speech”. Betaling kan sjelden kreves tilbake, selv om vi slutter å bruke tjenesten vi har kjøpt.

Jeg deler de som har dataen inn i tre typer:

Noen tjenester vet utrolig mye om meg, som Google og Facebook

Da jeg leste Dagens Næringsliv sist helg skjønte jeg at jeg knapt har skrapt overflaten på mengden data Facebook (og Google) besitter. Jusstudenten det skrives om fikk sin “mappe” fra Facebook, med all informasjon Facebook har på ham: Den kom på 1222 sider. Facebook viser til at de samler data i 57 kategorier; studenten fant 27 til. Her går det på mye, slik som:

– Hvem som logger seg på fra samme sted eller maskin som deg
– Adferd til de du [etter analyse fra Facebook] antas å reise sammen med
– Vedisyn, (politisk, religiøst, legning, interesse m.m.m) du sannsynligvis har, gitt fra variabler som venner, sted, invitasjoner, m.m.m.

Det sier seg selv at alt du sletter, som meldinger, venneforespørsler, bilder og invitasjoner, grupper m.m. blir bevart.

Det er all grunn å tro at andre selskaper, som Google, gjør det samme; minst.

Noen tjenester jeg ikke aner hvem er, vet en del om meg

Datasporingsindustrien har en omsetning pr. i dag på ca. USD 39 Milliarder, selskaper som Adnexus, Quantcast, Scorecardresearch og Flurry; selskaper jeg aldri har hørt om. Om vi ikke vet at de finnes eller hva de samler; hvordan kan vi ha noe kontroll på bruken?

Tjenester som Aftenposten vet jeg ikke hva samler på av informasjon  om meg

Facebook har kommet i media, delvis grunnet børsnotering og delvis fordi de er så svære. Men hva med andre selskaper: hva vet mediehus som Schibsted om oss? Hvordan kan jeg finne ut av det?

Til hvilken grad denne informasjonen blir brukt, hvorvidt det finnes programmer som klarer å analysere sånne mengder; er for meg et tidsspørsmål. Kreative sjeler vil prøve ut mye. Spørsmålet jeg sitter igjen med er: når skal jeg begynne å begrense mengden og typen informasjon som finnes om meg? Skal jeg vente til den brukes på en måte jeg ikke vil?

 

Merk på grafen over:

–          Norge.no, en offentlig portal, er helt uten lenker til trackingtjenester og kan leses anonymt.
–          VNV sporer de som besøker vnv.no; og kun besøk der.
–          Adnexus og Quantcast er to av mange professionelle tracking selskaper, som aggrigerer besøksdata fra mange forskjellige nettsider.
–          Rovio representerer spillindustrien, det samme gjelder for Wordfeud, Farmville, m.m.m.